En pause fra verden?

Publisert 26. mai 2012 3 MIN PSYKISKE HELSE , Behandling 4 Comments

Jeg er utskrevet, til.. ingenting? Ha det bra, liksom. Skal på et møte om to og en halv uke, i mellomtiden skjer det ikke noe. Når psykologen på avdelingen fortalte meg det, så ble jeg først litt sur, men så tenkte jeg at det kanskje ble godt med en pause.

For, for å være ærlig, så er jeg skikkelig drittlei av systemet. Jeg føler at uansett hvem jeg snakker med, så er det som å snakke til en vegg. Det er ingen som forstår meg, og jeg skjønner at jeg kanskje ikke forteller eller viser nok – men det er frustrerende likevel. Derfor kjennes det faktisk greit å få en liten pause fra verden, i alle fall fra psykiatrien, i et par uker. Blir det krise kan jeg alltid ringe ambulant team, men jeg tviler på at det kommer til å skje.

Jeg skal muligens bytte behandler – igjen. Jeg kjenner at alle byttene gjør meg veldig usikker, og jeg tenker med en gang jeg møter en ny person at det ikke er noen vits i å åpne seg og snakke, fordi jeg sikker blir sendt videre i systemet uansett. Jeg liker psykologen min godt, selv om jeg bare har gått til han siden februar og han egentlig ikke har sagt noe som helst fornuftig under timene. Problemet er at jeg synes han har alt for liten tid, det blir korte timer og det blir lenge i mellom. I tillegg mener psykologen på avdelingen at han kanskje blir ”for teknisk” for meg, og hun var redd for at jeg lett kan havne i et mønster der jeg bare svarer ”jeg vet ikke” (og da kommer vi jo ingen vei).

Det er vanskelig å skulle velge om jeg vil bytte behandler, fordi jeg ikke vet hva jeg velger imellom. Jeg vil heller ha en behandler med dårlig tid som jeg liker, enn en med god tid som jeg ikke kan fordra. Psykologen på avdelingen skal snakke med min faste psykolog om dette, og så får vi se hva som skjer. Jeg får nok vite mer om det på møtet vi skal ha om to og en halv uke.

Mens jeg venter på møtet, skal jeg bare prøve ikke å være frustrert over et system som tydeligvis ikke fungerer i det hele tatt. Det er ikke så enkelt.

Jeg trenger en grunn til å kjempe

Publisert 24. mai 2012 Personlig 2 Comments

Alle forteller meg at jeg må kjempe for å bli bedre, men de skjønner ikke at det ikke er bare sykdommen som er problemet. Selv om jeg hadde blitt frisk så hadde likevel ikke livet mitt vært verdt å leve.

Jeg blir ikke noe mindre mislykket av å bli frisk. Jeg får ikke flere venner av å bli frisk. Jeg blir ikke penere av å bli frisk. Jeg blir ikke tynnere av å bli frisk. Jeg blir ikke flinkere til noe av å bli frisk. Selv om jeg blir frisk, hadde jeg fortsatt vært annerledes. Selv om jeg blir frisk, har jeg fortsatt med meg bagasjen min. Selv om jeg blir frisk, hadde ikke folk likt meg noe bedre.

Så hvorfor ber dere meg om å kjempe, når jeg ikke ønsker å leve det livet jeg blir bedt om å kjempe for?

Beskyttet: Jeg vil så gjerne få det til

Publisert 23. mai 2012 Personlig Skriv inn passordet ditt for å se kommentarer.

Dette innlegget er passordbeskyttet. Du må oppgi passord nedenfor for å se det.

Om innleggelsen og veien videre

Publisert 22. mai 2012 Behandling , Innleggelse 3 Comments

Det er bare få dager igjen til jeg reiser hjem etter nesten fire uker på sengepost. Selv om jeg gruet meg fryktelig til å bli innlagt, så hadde jeg likevel på en måte forhåpninger om at ting skulle bli bedre. Jeg hadde håpt å møte forståelse, jeg hadde håpt at noen skulle se Odyne, og ikke bare masken jeg prøver å gjemme meg bak.

Dessverre føler jeg at jeg har fått veldig lite ut av oppholdet. Jeg har gått rundt med et konstant tidspress på meg, visst hvor lang tid jeg har hatt på meg på å klare å få noe ut av dagene her. Tanker som ”det er ingen vits å åpne seg for noen når de skal kaste meg ut igjen så fort” og ”nå må jeg skynde meg om jeg skal rekke å få noe ut av oppholdet” har kvernet rundt i hodet mitt hver eneste dag. Jeg har vært nødt til å forholde meg til veldig mange av miljøpersonalet, og det har ført til at jeg egentlig ikke har klart å snakke med noen. For å være helt ærlig, så kunne jeg like gjerne vært hjemme disse ukene. Ting har ikke blitt noe bedre av å være her.

Men jeg må nevne en ting ved oppholdet her, som har vært veldig bra – jeg har fått møte en helt fantastisk psykolog. Jeg følte meg trygg på henne allerede fra første sekund, og jeg føler at jeg har klart å si mer til henne enn til mange andre. Hun er nok neppe av samme oppfatning, for jeg har vel strengt tatt ikke sagt så veldig mye, men det sier jo hvor lite jeg faktisk forteller til andre. Timene har vært utrolig tøffe, men jeg føler meg likevel ikke invadert – noe jeg tror jeg ville ha følt om det var noen andre enn henne som sa de tingene hun har sagt. Jeg synes det er veldig dumt at vi må avslutte samarbeidet vårt allerede nå.

Jeg vet ikke hvor veien videre går. Jeg føler at alle gir meg opp, og at jeg bare blir sendt rundt i systemet. Jeg føler meg ikke tatt på alvor, selv om jeg har fått høre at folk gjerne vil hjelpe. Det er også vanskelig for meg å skulle forklare hva jeg trenger, for for å være ærlig så aner jeg ikke. Jeg vet bare at det jeg har prøvd til nå ikke har fungert, og de få tingene som kan få meg til å føle meg litt trygg, det er uaktuelt å gjennomføre. Det jeg i alle fall vet at jeg trenger, det er stabilitet, forutsigbarhet, mye oppfølging og mulighet for å ta kontakt med noen når ting er ekstra vanskelig – men jeg vet ikke om det i seg selv er nok til at jeg skal få det bedre.

Jeg føler rett og slett at jeg ikke passer inn i systemet – det finnes ikke noe opplegg for meg. Jeg er for frisk til det som de aller sykeste får, men jeg er for syk til å klare meg med ”vanlig oppfølging”. Jeg føler også at jeg blir litt gitt opp av de rundt meg, det virker som om ingen blir helt kloke på meg – og det sårer. Er jeg så vanskelig at ikke en gang de flinkeste klarer å finne ut hva de skal gjøre for å hjelpe meg?

Hva må jeg gjøre for å bli forstått? Hva må jeg gjøre for at noen skal se meg? Hva må jeg gjøre for å bli bedre? Hva må jeg gjøre for å klare å takle hverdagen? Jeg orker ikke lengre å ha det sånn jeg har hatt det i langt over et år. Jeg er sliten av å kjempe, jeg er sliten av å sloss mot et system som tydeligvis ikke har plass til slike som meg..

Jeg vet ikke hva jeg vil oppnå med å skrive dette, men jeg trenger virkelig at ting snur nå. Jeg trenger å føle meg trygg og ivaretatt, og slik situasjonen er nå føler jeg det stikk motsatte. Når skal ting bli bedre..?

”I bet you long for the life that you lived”

Publisert 20. mai 2012 2 ODYNE , Personlig 3 Comments

Jeg har egentlig aldri følt at jeg har hatt det bra, men jeg har definitivt hatt det bedre enn jeg har det nå. Det er så vondt å være vitne til at de tingene som før gjorde meg glad, nå ikke lengre klarer å frembringe en eneste god følelse i meg.

Jeg har vært opptatt av flere forskjellige ting i livet mitt, og jeg har holdt på med mange forskjellige hobbyer både som barn og som voksen. Noe har jeg engasjert meg mer i enn andre, og spesielt en hobby har tatt mye tid og krefter, men samtidig gitt så uendelig mye glede. Når jeg har drevet med hobbyen min har jeg følt at jeg har hatt en mening i livet mitt, og jeg har følt at jeg har hatt noe å leve for.

I flere år har jeg brukt utrolig mye tid, krefter og ikke minst penger på hobbyen min, men det har virkelig vært verdt hvert sekund og hver krone jeg har brukt. Jeg har gledet meg i månedsvis til ting jeg visste skulle skje, jeg har reist rundt i landet og vært med på arrangement, jeg har blitt kjent med mange nye mennesker, jeg har sugd til meg all lærdom jeg fant – jeg har rett og slett levd for hobbyen min. På grunn av den har jeg følt at jeg har hatt livskvalitet.

Når noen nå spør meg om jeg har en hobby, så svarer jeg nei. For sannheten er at det som jeg tidligere har elsket å holde på med, nå har blitt et ork. Jeg må tvinge meg selv til å gjennomføre ting jeg brukte å elske, og jeg klarer ikke å glede meg over det selv om jeg prøver. Det er virkelig frustrerende, for jeg føler at ingenting gir meg glede. Dette gjelder ikke bare den store hobbyen min, men alt jeg har drevet med før som jeg har følt at har gitt meg noe, det er nå bare et ork og en belastning.

Så ja, jeg lengter virkelig tilbake til det livet jeg levde en gang. Jeg savner å føle engasjement rundt noe, jeg savner å glede meg til ting, jeg savner folkene jeg hadde i livet mitt som fikk meg til å smile. Jeg savner å føle at livet mitt er verdt å leve, for nå er det bare slik at når jeg våkner om morgenen, så blir jeg lei meg for at jeg fortsatt lever…

Beskyttet: Det var min feil, og jeg fortjente det.

Publisert 20. mai 2012 PTSD Skriv inn passordet ditt for å se kommentarer.

Dette innlegget er passordbeskyttet. Du må oppgi passord nedenfor for å se det.

Delvis meg?

Publisert 18. mai 2012 2 ODYNE , 3 MIN PSYKISKE HELSE , Personlig 4 Comments

Det er ikke det at jeg føler at jeg er annerledes, jeg vet at jeg er det. Når jeg ser hva andre mennesker gjør i forskjellige situasjoner, hva de sier og hva de mener så skjønner jeg at jeg ikke er som alle andre. Jeg har på mange måter gjort livet mitt om til et skuespill, for jeg prøver å gjøre det som andre gjør, prøver å skjule at jeg ikke er som dem. Jeg klarer ikke å skjule at jeg er annerledes, men jeg klarer å skjule hvor annerledes jeg er fra de fleste.

Egentlig vil jeg bare gjøre det som føles rett for meg, men det er ikke sånn man skal gjøre. Jeg har lyst til å gi etter for alle impulsene mine, som jeg bruker all energien min på å stå i mot. Det er slitsomt å spille skuespill, det er slitsomt å tenke over om noen vil reagere på det dersom jeg gjør det som føles rett for meg.

Grunnen til at jeg skriver dette, er for å forklare litt rundt en del av annerledesheten min som jeg har tenkt veldig mye på i det siste. Jeg må innrømme at jeg forstår veldig lite av hvorfor ting er som de er, men jeg skjønner at dette er noe jeg må klare å reflektere over så jeg forhåpentligvis klarer å forstå det bedre.

Jeg har en barnedel i meg, om jeg kan kalle den det. Jeg føler det som om det er en del av meg, men som ikke er meg likevel (men det er ikke slik at jeg har splittet personlighet). Det er en del i meg som har egne ønsker, tanker og behov, og det føles som om de hører til et barn. Jeg bruker mange krefter på enten å få denne barnedelen til å oppføre seg som en voksen, eller ikke å la den komme frem – jeg vet ikke helt akkurat hvordan jeg gjør det for å klare å skjule det.

Relativt ofte gjør jeg det som denne delen av meg ønsker, men det er omtrent bare når jeg er alene eller når det er ønsker som kommer som ikke synes så godt på utsiden. Jeg kjøper ting som denne delen av meg ønsker seg, jeg gjør ting den synes er gøy og jeg gir den trygghet på den måten den trenger. På en måte føler jeg at dette bare er å gi næring til delen, og jeg opplever at den bare vokser og vokser, men på den andre siden så opplever jeg at det blir mer kaos på innsiden om jeg står i mot. I tillegg har jeg jo lyst til å gjøre denne delen glad, for det er jo en del av meg. Ønskene er heller ikke ting som skader verken meg eller andre på noen som helst måte, men jeg vet at jeg ville fått reaksjoner om jeg gjorde det veldig åpenlyst.

Jeg har ikke snakket noe om dette før, og jeg vet ikke helt hva jeg vil oppnå med å skrive om det heller. Det er bare noe jeg tenker veldig mye over for tiden, fordi jeg føler at det krever mye å skulle ”tøyle” denne delen av meg. Det er vanskelig å ikke forstå seg på seg selv, og jeg må innrømme at akkurat dette er noe jeg egentlig ikke skjønner bæret av.

Hvordan finner jeg styrken til å holde ut litt til?

Publisert 15. mai 2012 Behandling , Personlig 6 Comments

Da jeg kom hit, ble det bestemt at innleggelsen min skulle vare i max fire uker. Det virker som om det er en ”regel” her på huset, at ingen får være lengre enn det. På en måte er det i orden for meg, for det er ikke det at jeg har så fryktelig lyst til å være her, men jeg merker at tidspresset gjør ting mye vanskeligere.

Jeg tør ikke snakke med psykologen, fordi jeg er redd for at det skal føles godt og fordi jeg ikke vet om jeg klarer å ”skru av krana” dersom den først er åpnet. Jeg vet at jeg bare får to timer til hos henne før jeg må dra, og siden hun ikke skal jobbe her så mye lengre så er det ikke en mulighet for meg å komme tilbake senere og snakke mer med henne da. Siden jeg vet at vi må skilles, så blir det mye verre hvis jeg har åpnet meg for henne.

Jeg skulle ønske vi kunne ha samarbeidet videre, for hun er helt fantastisk. Selv om det vi tar opp er veldig vanskelig og jeg nesten bryter sammen selv om det bare er hun som snakker, så føler jeg at hun ser meg. Hun skjønner at jeg har det vanskelig, hun tar meg på alvor og hun har flere ganger sagt akkurat det jeg tenker uten at jeg har sagt noe først. Jeg kommer helt sikkert til å savne henne selv om vi bare får et kort bekjentskap, og det føles egentlig litt dårlig gjort at jeg har fått møte henne når jeg har visst fra første stund at dette er noe som ikke kan vare.

På timen i dag, som jeg gruet meg veldig til, snakket vi om hva som skal skje når jeg skrives ut. Før jeg kom hit hadde jeg et håp om at ting skulle bli mye enklere og mye bedre etter dette oppholdet, men det ser ikke ut til at det blir store forandringer. Jeg skal visstnok fortsette å gå til psykologen jeg har hatt siden februar, og jeg har litt blandede følelser i forhold til det. Jeg har et godt inntrykk av han, men det eneste han har sagt på timene er at han ikke skjønner noe som helst. Jeg vil gjerne at noen skal forstå seg på meg, og det føler jeg ikke at han gjør, selv om han virker både hyggelig og flink. I tillegg har jeg forstått det sånn at han egentlig ikke har tid til å ha meg som pasient, og at graden av oppfølging jeg vil få kommer til å være preget av det.

I tillegg til psykologen skal jeg ha oppfølging fra ambulant team. Før innleggelsen hadde jeg kontakt med tre forskjellige personer i teamet, men jeg kommer til å si at jeg bare ønsker å ha kontakt med en av dem fremover. Tre personer pluss psykolog blir rett og slett alt for mange å forholde seg til, og i tillegg er det bare en av dem på teamet jeg føler at jeg har kjemi med.

Psykologen forklarte at den kontakten jeg skal ha med psykologen og amb. team fremover, blir litt annerledes enn den har vært. I følge henne skal vi bare gjøre ”vanlige ting”. Jeg tolker det dit hen at vi ikke skal snakke så mye om sykdommen, og spesielt ikke om traumene, noe som passer fint inn i planen min om å fortrenge at det i det hele tatt har skjedd noe.

Jeg må innrømme at jeg ikke ser så veldig lyst på fremtiden. Jeg orker ikke å ha det sånn som nå så mye lengre, og det sa jeg rett ut til psykologen i dag. ”Jeg vil heller dø enn å ha det sånn som dette.” Og det mener jeg. Jeg har mest lyst til å gi opp, men jeg vet at alle rundt meg forventer at jeg skal fortsette å prøve selv om jeg verken har lyst eller føler at det nytter.

Oppløsning

Publisert 13. mai 2012 Behandling , Personlig , PTSD 4 Comments

Forrige time med psykologen var veldig vanskelig. Jeg har aldri grått så mye under en behandlingstime før, og jeg merket at det var like før jeg forsvant inn i dissosiasjon (og det har aldri før hendt under en behandlingstime).

Det psykologen ser på som så vidt å berøre traumene, føles for meg som å gå veldig, veldig dypt i det – og jeg reagerer der etter. Det er ikke bare med henne det føles sånn, psykiateren som har utredet meg for traumeproblematikken min har også uttalt flere ganger at jeg reagerer mye, mye mer enn det som er forventet med tanke på hvor (lite) dypt vi går. Dersom det normale menneske er like skjør som en glasskule, så er jeg som en såpeboble i forhold – det skal bare et lite vindpust til før jeg sprekker.

Etter slike samtaler som den jeg hadde med psykologen sist gang, føler jeg at jeg går fullstendig i oppløsning. Resten av den dagen lå jeg bare på senga, mens angsten herjet og den eneste tanken jeg klarte å tenke var ”jeg vil bare dø”. Hele helga har også vært preget av mye angst, og jeg har til tider bare spunnet rundt fordi jeg ikke har klart å få det indre kaoset til å roe seg i det hele tatt. Jeg blir mindre og mindre hel for hver gang jeg får det så vanskelig, og snart er det ikke mer igjen av meg. Jeg kjenner at jeg ikke makter å stå i mot det destruktive dersom det skulle komme en helt svart periode igjen.

Jeg vet ikke hvorfor det er så vanskelig å snakke om traumene, men jeg tror det er fordi jeg ikke helt klarer å forholde meg til det som har skjedd. Jeg klarer ikke å akseptere verken at det har skjedd, eller de reaksjonene jeg har fått i ettertid og som har blitt koblet opp om traumene. Aller helst skulle jeg ønske at jeg kunne fortrenge alt, bare gjemme det aller lengst bak i hjernen og aldri, aldri tenke på det mer – men det blir vanskelig når folk absolutt skal snakke om det hele tiden, og drar alt det vonde lengre og lengre frem i bevisstheten min.

Jeg gruer meg til den neste timen hos psykologen, som er på tirsdag. Siden jeg virkelig så svart etter den forrige timen, så er jeg redd for at det samme skal skje denne gangen. Det burde jo ikke være så skummelt å tenke på siden jeg er innlagt og har folk rundt meg hele tiden, men jeg kjenner at det ikke hjelper så mye som det burde. Jeg er veldig redd for å fortelle hva jeg tenker når alt blir svart, for reaksjonen kan både bli alt for stor og alt for liten. Siden de som er her ikke kjenner meg er jeg redd for at de enten skal oppfatte det jeg sier som om jeg overdramatiserer eller truer, men de kan jo også ta det for alvorlig og sette i gang tiltak som er alt for store.

Jeg skulle ønske ting ikke var så vanskelige som de er… 

Tør jeg..?

Publisert 11. mai 2012 Behandling 6 Comments

Det er veldig vanskelig å snakke for tiden. Jo flere ganger jeg føler meg misforstått etter å ha snakket, jo vanskeligere blir det å snakke neste gang. Psykologen spør meg om mange ting, noen av dem vet jeg rett og slett ikke svaret på og andre klarer jeg bare ikke å snakke om. Uansett så svarer jeg bare ”jeg vet ikke”, også når jeg vet veldig godt..

Jeg skjønner at dette er frustrerende for psykologen, og at hun gjerne vil ha svar på de spørsmålene hun stiller (det er vel gjerne derfor hun stiller dem). Hun spurte meg om jeg brukte å skrive om hvordan jeg har det, og selv om jeg ofte lyver og sier nei på det spørsmålet så svarte jeg ja da hun spurte.

Det som er vanskelig, er at selv om jeg klarer å skrive ned veldig mye av det jeg føler, så er det noe i meg som hindrer meg i å vise det til noen. Jeg tenker at det jeg ikke klarer å snakke om er ting jeg ikke vil at noen skal vite, og at jeg derfor heller ikke bør skrive det ned og vise det til noen. På en måte blir det ennå mer personlig å skulle skrive ned noe og vise, fordi jeg da blottlegger så mye av det som det ikke er lov til å snakke om.

I alle fall to ganger under forrige samtale spurte psykologen om ikke hun kunne få lese noe av det jeg har skrevet. Hun sa at hun ikke skulle fortelle det til noen, og at hun heller ikke trengte å kommentere noe av det dersom jeg ikke ønsket det. En del av meg sier at dette er ikke aktuelt, mens en annen hvisker at kanskje det kan hjelpe..?

Jeg er omtrent halvveis i oppholdet mitt på avdelingen, og etter at jeg blir skrevet ut skal jeg sannsynligvis ikke ha noe mer med denne psykologen å gjøre. Det er på en måte positivt i denne situasjonen – dersom jeg synes det blir for vanskelig at hun har lest noe av det jeg har skrevet, så kommer ikke det å forfølge meg over lang tid siden vi skal ha et kort samarbeid. På en annen måte er det negativt, for dersom det føles godt å la hun lese, så er jeg redd for at det at vi skilles skal oppleves veldig vanskelig.

Det jeg har tenkt, hvis jeg nå lar henne lese noe som helst, er å gi henne adressen til denne bloggen. Det som står her er ikke så veldig dypt, men jeg tror at jeg har fått skildret noen tanker her som jeg ikke klarer å fortelle muntlig. Det som står her har jeg også delt med leserne mine, jeg har fått tilbakemelding og vet hvordan det blir oppfattet. Det burde jo egentlig ikke være skumlere å dele det som står her med psykologen som jeg faktisk stoler på og som jeg liker veldig godt, enn å dele det med hele verden uten å ha kontroll på hvem som faktisk leser det jeg skriver?

Jeg må gruble på dette til over helgen, for jeg er veldig usikker på hva jeg skal gjøre…

Og så ble det svart…

Publisert 10. mai 2012 Personlig 1 kommentar

Det skal så lite til. Noen få ord, noen få tanker eller noen få følelser – og en kjempereaksjon. Jeg skjønner det ikke, det skjer gang på gang på gang. Hendelser som slettes ikke burde ha gjort ting så vanskelig, velter hele meg og setter i gang et salig kaos inne i kroppen min. Jeg holder ikke ut…

Jeg kjenner igjen tankene, for dette har hendt før. Jeg vet hva som skjer, jeg vet hva jeg har i vente og jeg vet også hva jeg er i stand til å gjøre i en slik situasjon. Jeg vet at jeg burde si noe til noen, men jeg vet verken hva eller til hvem.. Kan det ikke bare gå over – på den ene eller den andre måten?

Om du gjør som du alltid har gjort..

Publisert 9. mai 2012 Behandling 6 Comments

”Om du gjør som du alltid har gjort, får du de resultatene du alltid har fått. Vil du endre på resultatene, må du endre på det du gjør!” Disse ordene har en veldig klok person uttalt en gang. Det stemmer veldig bra, for hvordan kan man forvente at resultatene skal bli annerledes dersom man fortsetter med de samme tingene som man har prøvd mange ganger uten hell?

For å komme med en liten metafor.. Du har bestemt deg for å blande sammen en lilla farge, og du har bestemt deg for å anvende blått og gult for å få det til. Det er slik du mener det skal være, og ikke minst burde være. Dette er den rette måten å gjøre ting på dersom det er grønt du vil ha, men du kan blande gult og blått i en evighet og det vil aldri bli lilla.

Jeg skulle ønske at de rundt meg kunne forstå dette. Dersom de fortsetter å gi meg den samme hjelpen som jeg har fått til nå, så kommer jeg ikke til å bli bedre. Jeg er avhengig av et faglig kompetent og velfungerende hjelpeapparat rundt meg for å klare å kjempe denne kampen, og det aller viktigste er å finne en behandlingsform som i alle fall ikke gjør meg verre men som aller helst gjør meg mye bedre. Det som er forsøkt til nå, det fungerer ikke rett og slett.

Det verste jeg hører, er utsagn som setter alle pasienter med lignende problematikk i samme bås. Det skjærer i ørene mine når jeg hører utsagn som ”slike problemer bruker vi å løse på denne måten, og det fungerer for de aller fleste” og ”det skal være tilstrekkelig med denne graden av oppfølging med tanke på problematikken din”.

Er det seriøst SÅ viktig for helsevesenet å gjøre ting på ”riktig måte” i forhold til den aktuelle problematikken, at både hva pasienten selv mener om behandlingen samt hva slags effekt pasienten har hatt av lignende behandling tidligere er revnende likegyldig? Er det ikke det at pasienten blir bedre som burde være hovedmålet her, og ikke på hvilken måte pasienten blir bedre?

Det blir omtrent som å behandle en somatisk syk pasient med ”den riktige medisinen for pasientens lidelse”, en medisin som ikke tar knekken på sykdommen pasienten er medisinert for, og som pasienten samtidig er allergisk mot. De opprinnelige symptomene forsvinner ikke, og det kommer mange ekstra problemer i tillegg på grunn av den allergiske reaksjonen. Det sier jo seg selv at man ikke forstsetter å behandle pasienten med den samme medisinen i månedsvis, når den ikke løser noen ting men tvert i mot gjør situasjonen verre?

Jeg prøver å skrive av meg all den frustrasjonen jeg føler på etter mine møter med helsevesenet, men jeg har ikke før fått skrevet det ned før det dukker opp en ny hendelse som gjør meg om mulig ennå mer frustrert. Det er som å snakke til en vegg, jeg føler at jeg klarer å forklare synspunktene og meningene mine på en saklig og konstruktiv måte, men likevel opplever jeg at det tas beslutninger som er stikk i strid med det jeg har ønsket.

Det jeg ikke klarer å forstå, selv om jeg legger all mulig godvilje til, er hvorfor det beste alternativet for noen tydeligvis er å fortsette å gi meg den behandlingen som gjør meg verre?!

Paradoksalt

Publisert 8. mai 2012 Personlig 6 Comments

Jeg blir sint, frustrert, oppgitt, lei meg og skuffet over at folk ikke skjønner hvor vanskelig jeg har det, og over at folk ikke ser det kaoset som fyller hver eneste del av kroppen min. Likevel prøver jeg så godt jeg kan ikke å slippe folk inn på meg, og gir dem egentlig ikke noen sjanse til å forstå hvordan jeg egentlig har det.

Jeg er som et isfjell. Ti prosent av meg synes, men de resterende nitti prosentene ligger skjult under overflaten. Til forskjell fra et isfjell, så vet ikke folk om at det er så mye som er skjult, og de fleste tror nok at de ti prosentene som synes er stort sett hele meg.

Det er veldig vanskelig å skulle åpne seg for folk. Det er noen få jeg har så mye tillitt til at jeg klarer å ta av sikkerhetslenken på døra og kanskje til og med åpne den litt på gløtt, men det er ingen som får meg til å åpne den på vidt gap. Det har hendt noen ganger at jeg har forsøkt å åpne meg og snakket om den smerten jeg bærer på, men de fleste gangene har jeg følt at jeg ikke har blitt tatt på alvor og at problemene mine har blitt bagatellisert. Da blir det veldig mye vanskeligere å skulle åpne seg neste gang, og nå har det blitt omtrent umulig.

Jeg skjønner jo på en måte at jo mer jeg forteller til de som vil hjelpe meg, jo bedre forutsetninger har de for å hjelpe meg og jo større er sjansen for at jeg får den hjelpen jeg trenger. Likevel er det en stemme som forteller meg at det ikke er trygt i det hele tatt å skulle åpne seg for noen. Det holder meg veldig tilbake, for de gangene jeg faktisk stoler så mye på noen at jeg kunne ha åpnet meg mer enn jeg gjør, så tør jeg ikke i frykt for hva som vil skje.

Jeg skulle ønske at det holdt bare å si ”jeg har det vanskelig”, og at bare den setningen fikk folk til å forstå hvor stort det indre kaoset mitt faktisk er. For selv om jeg ønsker av hele mitt hjerte at noen skal skjønne hvor vanskelig jeg har det, så vil jeg ikke at de skal se alle tankene jeg har eller alle følelsene som kommer. Jeg burde ikke tenke som jeg gjør, jeg burde ikke reagere som jeg gjør, jeg burde ikke føle det jeg føler, og jeg hadde dødd av skam om noen hadde kunnet se hva som egentlig skjuler seg bak masken min.

Den eneste måten jeg har turt å kommunisere at jeg har det virkelig vondt, er å gjøre lite hensiktsmessige og destruktive handlinger. Jeg har skjønt at det slettes ikke får folk til å forstå noe som helst, så nå har jeg ingen verktøy jeg kan bruke for å formidle kaoset. Det går bare ikke an å snakke, det føles som om det er fysisk umulig. Enten klarer jeg ikke å finne de rette ordene, og om jeg finner dem så er det noe i meg som hindrer meg i å si dem.

Jeg skulle bare ønske at noen forsto at jeg har det vanskelig, uten at jeg trengte å vise detaljene i alt kaoset…

Jeg trodde jeg var som en struts

Publisert 30. april 2012 Personlig 1 kommentar

Jeg ser sjelden folk i øynene når vi snakker sammen. Unntaket er om jeg prater med noen jeg kjenner veldig godt, men bare hvis vi prater om noe det er lett å prate om. Med en gang det er vanskelige ting som er temaet, så ser jeg ned.

Det har blitt en slags forsvarsmekanisme, og det er mange som har kommentert det. Senest forrige uke ble det kommentert, av psykologen som jeg skal prate med i ukene fremover. Jeg tror hun sa det to ganger faktisk, og hun sa at det var en veldig lett gjenkjennelig forsvarsmekanisme. ”Hehe ja, det blir litt sånn.. Struts som stikker hodet i sanden!” stotret jeg frem da hun hadde meg på tomannshånd. ”Jeg tror liksom ikke at dere ser meg når jeg ikke ser dere!”

Og sånn er det faktisk. Jeg føler at noen ser rett igjennom meg dersom jeg lar dem se meg i øynene. Det er mye tryggere å se ned. Så da gjør jeg det.

I går kveld satt jeg, som jeg ofte gjør (ja, jeg har rare hobbyer) og leste på tilfeldige artikler på wikipedia. Jeg leste om struts, da jeg kom til setningen I motsetning til det mange tror, gjemmer ikke strutsen sitt eget hode i sanden når den blir redd.

Og jeg bare.. Hva skal jeg sammenligne meg med nå, da?

Hva om noen kjenner meg igjen?

Publisert 28. april 2012 1 BLOGGEN 6 Comments

Jeg har verken skrevet hva jeg heter eller hvor jeg bor, men ut i fra de opplysningene jeg har lagt ut på bloggen min vil jeg nok likevel kunne bli identifisert av folk som kjenner meg. Det er litt rart å tenke på at det føles helt greit å skrive for ”hele verden”, men dersom jeg visste at noen jeg kjente godt leste bloggen min ville det ha vært veldig skummelt.

Da jeg opprettet bloggen var jeg veldig klar på at jeg ikke skulle skrive ting som ville gjøre meg gjenkjennelig. Jeg ville kunne skrive akkurat det jeg følte, uten å være redd for at noen jeg kjenner skulle komme over bloggen min ved en tilfeldighet og skjønne at det var meg. Likevel ble det vanskelig å skrive om ting som skjer i livet mitt uten å fortelle om episoder som kan være gjenkjennelige, for jeg vil jo gjerne skrive om litt mer enn akkurat hva jeg tenker og føler. Jeg føler ikke at jeg deler for mye på bloggen, og jeg mener at ingenting av det jeg skriver her vil kunne få noen negative følger for meg.

Jeg har tenkt veldig mye på hva som vil komme til å skje dersom noen kommer over bloggen min og kjenner meg igjen. Det er ikke så mange som kjenner meg så godt at de kan gjøre det ut i fra de opplysningene jeg legger ut, og sannsynligheten for at de personene klarer å rote seg inn på bloggen min er relativt liten. Likevel så er det ingen garanti for at de ikke gjør det, og jeg må tilpasse skrivingen min til at det kan skje. Men kanskje er det like greit – det jeg ikke tåler at familien min eller mine nærmeste venner leser burde kanskje ikke ligge åpent på nett uansett?

Det burde jo føles i orden å dele det som er vanskelig med folk jeg vet at er glade i meg og som bryr seg om meg – men det gjør det ikke. Jeg har tenkt mye på dette også, og kommet frem til at grunnen til at det ikke føles greit er at mange av tankene og følelsene mine er knyttet til skam. Jeg skammer meg over ting jeg har opplevd, jeg skammer meg over reaksjonene, jeg skammer meg over å være den jeg er.

Å dele det på nett med folk jeg aldri har møtt og sannsynligvis aldri kommer til å møte føles greit, men å dele det med folk jeg ser med jevne mellomrom føles ikke greit. Jeg føler meg så gjennomsiktig når jeg er sammen med folk som vet mer enn jeg er komfortabel med at de vet (som egentlig gjelder alle som vet noe, siden jeg ikke vil at noen skal vite noe). Om de i tillegg fikk vite i detalj hva jeg tenker og føler rundt forskjellige ting, så hadde det blitt ennå verre. Derfor håper jeg at ingen av dem noen sinne kommer over denne bloggen, men OM de gjør det så er det ikke verdens undergang.

Neste side »

Odyne

Odyne var den greske gudinnen for smerte. Denne bloggen handler om hvordan det er å leve med smerte i form av psykisk sykdom.

Les mer om meg og bloggen under "Odyne" i menyen over.

Passordbeskyttede innlegg

Noen innlegg er passordbeskyttet, fordi jeg ønsker å ha kontroll på hvem som leser dem. Ønsker du å få tilgang til dem, ta kontakt.

Arkiv

Følg med

Få nye innlegg levert til din innboks.